Dette er min bestefar. Det han trekker opp fra den påtagelig rolige sjøen utenfor Nøtterøy et sted, er åleruser uten alt for mye ål i og det er som om jeg kan kjenne lukta av saltvann, diesel, tjære og fisk. Bestefar var en lovlydig man som holdt seg på riktig side under krigen, fortalte uttallige historier fra Kappstaden, Sørisen og Kinahavet, spiste et speilegg i en eneste jafs og renset makrell inni munnen. Lovlydig, ja, men det hendte at det surret seg en hummer inn i en krabbeteine eller en ruse utenfor jaktsesongen og det hendte at han glemte å hive den over bord. Det hendte følgelig at jeg begeistret stod i baugen og proklamerte dagens fangst til bestemor på brygga og da var det helt spesielle regler som gjaldt. Utenfor sesongen het nemlig ikke hummer «hummer» men hadde den uforståelige betegnelsen «Bua». Bua kunne ikke selges og man kunne heller ikke invitere noen på Bua, men man måtte tilberede Bua så fort som mulig og fortære den i familiens innerste sirkler. Det jeg kunne gjøre, var å rope så høyt jeg ville at det var Bua om bord og bestemor kunne sette på kjelen.

Etter hvert som jeg har blitt voksen og matnerden i meg har tatt større og større plass så har jeg sluttet helt å koke den slik som bestemor gjorde, men i stedet forsøkt å finne den optimale siste reis for denne fantastiske smaksbomba. Med metoden forsøker jeg å oppnå to ting: 1. Beholde noe av den fantastisk bløte konsistensen i kjøttet ved å unngå for lang tid med varmebehandling/for høy kjernetemperatur. 2. Oppnå en høy overflate temperatur slik at det ytterste laget oppnår en bruning, maillard-prosess, som i hummerens tilfelle lager en helt himmelsk smak. Som den skarpe leser sikkert allerede har forstått, så er det ved koking temmelig vanskelig å oppnå punkt 1. og helt umulig å nærme seg punkt 2.

Deretter er det noen smaker som passer veldig godt med hummer og den viktigste av disse er smør. Ved varmebehandling av smør så skjer det noe med smøret som på et tidspunkt frembringer en nøtteaktig smak og det er nettopp den man vil forene med bruningsprosessen i kjempekrepsen. Deretter kommer sitron/lime, hvitløk og ingefær. En annen ting merke seg er at hun-hummeren er å foretrekke. Denne har oftest en mørkegrønn, lang pose som går fra hodet til litt ut i halen, dette er et forstadie til rogn som kalles korall, har en fantastisk smak og blir knallrød ved varmebehandling og bør tas ut og brukes i smøret. Damene har litt breiere rygg/hale enn hannen og kan kjennes igjen på dette eller det sikreste tegnet, at det er rogn på undersiden. 650 gram er idealvekt på hummeren i min bok.
2 Hummer
100 gr. Smør
1 liten knoll fersk ingefær
1 lite fedd hvitløk
Saften fra 1 lime
½ Chili uten frø (justeres etter din chilitoleranse), kan sløyfes
Evt. hummerkorall

Hummeren deler jeg i to ved å begynne med hodet slik:

deretter snur jeg dyret og deler resten slik:

tar ut og kaster paven (den lille posen fremst i hodet) og sparer på korallen:

Klørne knekker jeg halvveis med en kniv eller nøtteknekker og legger de to delene med kjøttsiden opp på et stekebrett. Jeg rører smøret mykt og kjører i foodprosessor med litt hvitløk (forsiktig) ingefær (litt mindre forsiktig) chili, lime og hummerkorall om jeg har: Smøret har jeg i en sprøytepose og dekker kjøttsiden med rikelig av smøret,

samt lirker litt inn i klørne også.

Dette gratineres i ovn på full varme (grillelement) i 5-10 min evt. tilsvarende tid på en veldig varm grill under lokk. Ooohh…

(Jeg kaster aldri skallet, men koker en kraft til supper eller sauser.)